I Know….

Nei. Hva skal man si. Noen ganger blir det ikke som man har forventet. Og når det ikke gjør det og det er åpenbart at det er få, om noen, andre man kan skylde på, så er vel veien til selvbebreidelse kort og effektiv. Og riktig.
De fleste av oss har egenskaper som vi ikke er særlig stolte av. Og de lure av oss lar dem sove, ikke våkne, og ihvertfall ikke når det passer som dårligst. Men så er det oss andre da. Som har en tendens til å la det fine og gode følges av det kjipe og simple. Javisst finnes det en haug diagnoser på dette, og medisiner og behandlinger og hele kostebinderiet. Men det er ikke der løsningen ligger. For noen av oss, som sitter på toppen av isfjellet og nesten ikke kan vente til solen har gjorts overflaten glatt nok til at vi nesten uten friksjon kan rutsje ned til enden av isen og bare vente på det herlige plasket.
Billedlig, og metaforisk. Det kjipe med det, som det er vanskelig å se fordi man har vann i øynene, er at de andre, som ikke er i isfjellbademodus riktig enda, bare finner dette ubehagelig og ufyselig. Det er der læringskurven aldri var annet enn flat for meg. For eksempel så på et middelhav. Selv om alle hav er like lite flate. Skulle man kanskje tro.
Har du først blitt ufrivillig våt som ei kråke er det ingen fugl i verden som kan gjøre at du aldri ble våt i utgangspunktet, selv om du tørker aldri så mye. Det plaskets innbygde svøpe.
Vi liker vann, vi som leker best. Tror det var Arkimedes som sa det. Sikkert helt feil. Men en ting vet jeg han sa. Han sa at når et legeme nedsenkes i vann, så ringer telefonen.
Om dette er omsettelig i valører som dreier seg om fuktige eskapader på et tak i en ukjent by skal jeg ikke ha sagt så mye om på grunn av bevissthetsrelaterte slør, ja, ikke bare mine altså, men sånn så det ut. Fra oversiden.
Uansett vil dette stå som et fint minne. Støyete, litt grumsete, men fint. Og det med grumsete har ingenting med vannkvaliteten i middelhavet å gjøre. Den var perfekt. Det var omgivelsene og selskapet også. Grums og støy er ofte noe medbrakt. Eller noe som var der når du kom. Eller en blanding.

Posted in Uncategorized | 4 Comments

Britex: The Beginning

EU_2351799bStorbritannia ut av EU? Og man lurer på hva dette er starten på? Er da folk totalt uten historisk kunnskap? Det er fryktelig og brutalt enkelt. Det finnes ikke ETT, som i 1 stk., eksempel på at en union noen gang noe sted på kloden ikke har endt med uvennskap og dessverre ofte vold og blodsutgytelse, død og fordervelse. For å si det på godt norsk: ALLE unioner som har vært inngått opp gjennom historien har gått lukt til helvete. Uten et eneste unntak. Det er bare et spørsmål om tid. Og EU er en helvetesmaskin av et pengesluk og en administrasjon som er fullstendig uoversiktlig. Det er antatt at det er mellom 9000 og 11 000 byråkrater/kontoransatte som hever meget god lønn for ting folk flest ikke skjønner en dritt av. Og det er jo skremmende at det ikke går an å finne tall på hvor mange det er… Det er et tusentall komiteer og «utvalg» som ikke har annet å gjøre enn å koke suppe på en spiker. Visste du at direktivet som omhandler hvordan en agurk skal være bøyd for å være godkjent i EU består av over 100 sider? At det finnes en EU-standard for hvor stor diameter ringen på toalettet ditt skal være? Dette er et inn i helsike forbaska dyrt supperåd, og rigget istand for å melke de ressursrike landene til fordel for de som ikke har noe særlig å fare med. Storbritannia var ikke en gang med å starte denne galskapen, og gjør rett i å forlate den.
Jeg er sjeleglad og veldig stolt av at vi nordmenn har hatt vett nok til å avvise dette uvesenet ved to anledninger og med god margin. Det vil vi virkelig glede oss over de nærmeste årene når denne elendige unionen, som pr definisjon er dødsdømt, rakner og går under. Vi vil garantert stille opp for de trengende når unionen går nedenom, og det er en luksus vi kan unne oss fordi vi som folk har tatt de riktige avgjørelsene opp gjennom vår kanskje noe brokete historie. Det er veldig godt å være norsk. Og det er veldig godt å vite at vi kan dele våre goder med de mindre heldige uten å inngå unioner og gi fra oss råderett over våre ressurser. Alle vil ha det vi har. EU vil at vi skal betale dem for å gi det bort. Det gjør vi ikke. Aldri. Fordi vi som folk er istand til å stikke fingeren i jorda og lese skyene.

Posted in Uncategorized | 1 Comment

Veien du ikke gikk

robertfrost

 

 

 

 

TWO roads diverged in a yellow wood,
And sorry I could not travel both
And be one traveler, long I stood
And looked down one as far as I could
To where it bent in the undergrowth;

Then took the other, as just as fair,
And having perhaps the better claim,
Because it was grassy and wanted wear;
Though as for that the passing there
Had worn them really about the same.

And both that morning equally lay
In leaves no step had trodden black.
Oh, I kept the first for another day!
Yet knowing how way leads on to way,
I doubted if I should ever come back.

I shall be telling this with a sigh
Somewhere ages and ages hence:
Two roads diverged in a wood, and I
I took the one less traveled by,
And that has made all the difference.

Posted in Uncategorized | 2,225 Comments

På trynet

Vanskelig. Hva betyr det? I følge Yann De Caprona, forfatteren av den tjukkeste ordboka evver, så betyr det omtrent det du og jeg tror det betyr.
Vanskelig er pr definisjon individuelt betinget og basert på erfaring. Noen ganger betalt med en beinhard valuta.
Vanskelig kan, for eksempel, være at den jenta du elsker og har lyst til å være med hele tiden, av et hav av kompliserte årsaker, velger å lage en hel forestilling av å forsøke å lage et bilde av at du tar grundig feil. Det var altså et eksempel. Og har ingenting med virkelighetens innebygde egenskap egnet til å la deg gå på trynet å gjøre.Depositphotos_19467921_xs

Posted in Uncategorized | 3,053 Comments

Nasjonalt personlig

Jeg tror det er et håndfast bevis på at en æra er forbi når man ikke har unger som går i 17.mai-tog lenger. Jeg husker det som om et stort tap faktisk. Ja jeg er ca 200 år. Den definitive enden på det å være småbarnsforeldre. Det er et fint og sosialdemokratisk ord. Jeg savner det veldig. Som å miste et lem. Ja, altså som en arm eller noe sånt. Men så sterkt er det. En brutal erklæring om egen overflødighet, med flagget helt til topps.

Posted in Uncategorized | 833 Comments

Takken for det man har igjen

Tom Waits-løpet. Tønsberg. Mai 2016. En ofte fuktig begivenhet. I år tenkte jeg at jeg skulle prøve å være litt fornuftig. Ta toget hjem til Sandefjord i stedet for å henge ute hele natta. Og fant veien til stasjonen, helt alene, og i tide for å rekke avgangen kl 01:01. Av alle klokkeslett. Var faktisk ute i god tid, og satt på en benk på perrongen da toget kom. Det viste seg imidlertid at «god» og tid ikke passet helt sammen her. Relativt fornøyd med meg selv entrer jeg vognen og setter meg ned. Og toget, slik de ofte gjør, går. Tog er fint, man får tid til å se på naturen som fyker forbi. Så også denne gangen. Jeg har reist denne strekningen maange ganger da jeg hadde ærend i Tønsberg. Og kjenner egentlig godt til utsikten hele veien. Etter noen minutters meditasjon og glaning ut vinduet begynte det å vokse en bitteliten uro i bevisstheten. Først svakt, så sterkere. Noe passet ikke. Og etter å ha grunnet litt over dette fant jeg ut hva det var som ikke passet. Det var utsikten. Hvor var Sem? For ikke å snakke om Stokke? Jeg er en dannet mann, og det var vel det som hindret meg i å skremme vettet av mine medpassasjerer da jeg innså at dette forbaskede toget var på vei til Eidsvoll, og på ingen måte til Sandefjord. Og vi snakker klokka kvart over ett om natta. Utsiktene til en tidlig og fornuftig avslutning på festen røyk der og da. Jeg kan mange bannord, men jeg tror jeg kom på et par nye der altså.
Ingen ved sine fulle fem går av på Skoppum midt på natta, så jeg kalkulerte raskt med at det beste var å vente til Holmestrand. Og det gjorde jeg. Halv to. Holmestrand. You do the math… Så der sto jeg. Mutters alene, og hadde få eller ingen positive tanker i hodet. Helsike. Det er i slike nødsituasjoner at kombinasjonen instinkt, street-smart og flere opphold i diverse ørkener kommer til sin rett. En ting av gangen. Og jeg var tørst. Observere, vurdere, handle. Jeg observerte der og da fint lite, for alle som har vært i Holmestrand vet at det mye fjell der. Og jeg hadde den gamle stasjonsbygningen i ryggen. Altså var bevegelse det eneste riktige der og da. Jeg rundt hjørnet på den gamle brakka. Og fikk straks tilbake en smule håp der utsikten til å sove i en grøft hadde vært. For se, hva var det ikke på andre siden av veien? Holmestrand Hotell. Et syn for såre øyne. Målbevisst, og med siste rest av krefter.. Vel, nei. Men målbevisst i hvert fall, så krysset jeg den øde gaten og siktet meg inn på hovedinngangen. Inn døren. Tomt. Resepsjonen var der. Men ingen resepsjonist. Ikke en sjel. Jeg sto der et par minutter. Kremtet høflig. Litt høyere etter hvert. Ingenting. Tankene gikk til en skrekkfilm der du er den eneste gjenlevende personen på planeten. Skjønt skrekk… Uansett, det var dønn stille og strålende opplyst. Men miraklenes tid var ikke forbi. For borte i gangen gikk det opp en dør. Og gjennom den døren gikk/snublet det en rund og rødmusset fyr. Jeg ante instinktivt at det var en full trailersjåfør, for han så akkurat slik ut, noe som senere skulle vise seg å være en meget presis observasjon. Igjen det med instinktene: der en full sjåfør kommer fra, der er det drikke. Rask marsj. Og himmelen åpenbarte seg. En diger bar! Med en helt levende bartender i. Vest og greier. Den eneste sjelen bortsett fra han bak disken var en snodig liten fyr, som skulle vise seg å være trailerkuskens side-kick. Det lysnet altså i horisonten. Bartenderen viste seg å være en svært forekommende og likandes kar fra sørlandet, men minst et bein i hver leir. Slukken ble tørstet, og det hele begynte å ta en mer behagelig form. Det ble etablert at det gikk et tog i riktig retning om en tretimers tid, og jeg fikk gratis saltstenger. Tre timer er lenge, og jeg er en sosial person. Så jeg tenkte at jeg kjøper et knippe øl og menger meg med de øvrige gjestene. Begge to. Noe som i ettertid nok kan sorteres under uheldige valg. Skal ikke gå i detaljer her. Men jeg kan vel si at jeg i dag vet mer enn jeg hadde ønsket om tillatt akseltrykk, juks med hviletidsbestemmelser og hvordan laks lukter etterhvert når kjøleaggregatet ryker midt på sommeren.

Posted in Uncategorized | 7,591 Comments

Offentlig hi-tec

1459427692584Ja den teknologien dere. Vi sandefjordinger er glad i byen vår. Og nå har kommunen blitt skikkelig hi-tec. Bare hør på dette:
Kl 09:40 forsvinner vannet i kranen. Kl 09:56 kommer det en automatisk SMS fra teknisk etat som lyder følgende: “Vannet i ditt området blir borte fra kl 10:00. Husk å tappe opp rikelige mengder på forhånd.” Ja, det sto mer også, men dette var hovedbudskapet. Jeg synes de er flinke jeg. Og det er jo (vann)tanken som teller?

Posted in Uncategorized | 3,188 Comments

Koffor

Koffor e du så glad og takknemlig hele tiden?
Et betimelig spørsmål antagelig. Og ikke noe som har et kort svar. Men for en fantastisk følelse å ha, og for en herlig ting det er at den faktisk synes på utsiden. Selv om jeg godt kan forstå at det er irriterende for andre. Som i dette tilfellet som har foranlediget denne vesle utblåsningen. Av takknemlighet selvsagt.
Det å være takknemlig på heltid, for det er jeg, kan tilsynelatende stå i sterk kontrast til levd liv. De som kjenner meg best vet at jeg har satt mine ben på blodig mark, og sett ting som er forbudt på kino. 50 år på denne kloden har vist meg mye, også ting som ikke kan kobles opp mot takknemlighet uten videre. Men. Og ordet MEN er som regel et stemningsmessig nedad-pekende ord. Det trenger det ikke å være, og er det ikke her.
Jada, det har vært en del ting i min historie som nok er egnet til å trekke selv den sterkeste ned i en følelsesmessig sump, for så å bli der. Men. Uansett hvor fælt alt er, hvor mørkt det ser ut, hvor ensom og forlatt du føler deg, uansett så ER det noe i andre enden av elendigheten. Ja, det kan hende man må bli gammel for å forstå det. Men for noen av oss er det en innebygget erkjennelse. En personlig egenskap. Noe alle har i seg, men som ikke alle kjenner igjen hos seg selv eller evner å bruke til det den skal brukes til.
Men. Der var ordet igjen. Men i mitt tilfelle, for det var jeg som ble spurt denne dagen omtrent midt i april. I mitt tilfelle så er det på den måten at jeg har et hav av ting å være takknemlig for. Fantastiske barn, en herlig familie, en masse flotte venner som jeg er veldig glad i, et godt liv rett og slett. Og så har jeg den personen som stilte spørsmålet. For nå. Det er noe som bringer takknemligheten til overflaten, som lar meg selv se på den som i et speil i en gåte.

Posted in Uncategorized | Comments Off

Kumlokk

Hvor befinner ordet seg på veien fra tanke til handling?
Det er litt fint og litt trist å bli så gammel og lur at man tror man vet når det er lurt å holde kjeft.
Hvor riktig er det å måle sine setninger og veie sine ord på gullvekt for å ikke risikere å skremme bort den fineste sommerfuglen du noensinne har sett? Selv om du trodde du hadde sett dem alle?
Hvor riktig er det å la store, strålende og viktige følelser ligge under tunge og værbitte kumlokk? Er rust et alibi?

Posted in Uncategorized | 1,108 Comments

Nye Bekjentskaper

Her en natt våknet jeg. Det duse brunaktige lyset på radioen viste 04:20. Skjønte først ikke hvorfor. Jeg sover med vinduet åpent alltid, uansett ute-temperatur. Nå var det omtrent 15 minus. Det er aldeles stille her jeg bor, og fordi det er is på vannet utenfor var det ikke en gang bølgeskvulp å høre. Jeg lå i halvsøvne og lyttet. Stille lenge. Men så kom det igjen. Lyden av skritt i kram snø. Bare noen få av gangen. Stillhet, og så et par til. Men det var veldig lette skritt, og selv om jeg hørte at det var ganske nærme, så var det en veldig svak lyd, ubestemmelig. Jeg tenkte at det var da merkelig. Det er ingen ferdsel generelt her oppe på toppen, og i hvert fall ikke på denne siden av huset hvor det er bratt og ulendt og masse snø. Jeg hørte at lyden forandret seg plutselig. Og skjønte at det ble tråkket på de frosne terasseplankene bare et par meter fra vinduet. Og sovnet.
IMG_3560 IMG_3565 IMG_3569Et rådyr, det største jeg har sett tror jeg, har flere netter på rad kommet og sovet under det alltid åpnesoveromsvinduet. En meter fra sengen. Der er det overbygget og bar gressbakke som hun ligger på. Jeg la ut et teppe, men det skjønte hun tydeligvis ikke noe av og sover rett ved siden av. Hun er ikke redd, og spisser bare ørene når hun blir snakket til. Løper ikke når jeg åpner døren. Hun kommer listende på morgenkvisten sånn ved 4-5 tiden, det er vel da det er som kaldest, og går igjen når solen stå opp. Like lydløst som hun kom. Hun ser gravid ut. Veldig brei. Eller drektig heter det kanskje? Jeg trodde ikke det var årstiden for det, men etter å ha lest litt ser jeg at det godt kan stemme. De kan gå drektige i mer enn 10 måneder i spesielle tilfeller, som for eksempel streng vinter, og da er det jo antagelig vår og varmere når tiden er inne. Håper jeg.
Det er veldig hyggelig å ha dyr rundt seg, og faktisk ganske beroligende å høre den forsiktige men dype pusten til et vilt hjortedyr. På en rar måte. Tror noen skjønner hva jeg mener.

Mikkel sover på den andre siden, i rommet ved siden av. Så her er det fargerikt felleskap i praksis.
Jeg tror dyr instinktivt forstår at man ikke har til hensikt å skade eller skremme. Og hvem vet, kanskje denne «sansen» blir ekstra skjerpet når det er en litt vanskelig situasjon? 15 kuldegrader og snø til knærne sorterer nok under det flagget for et gravid dyr når det er snø og lite mat.
Men hyggelig er det å ha henne her. Det å bli kjent med et dyr er god følelse og en spesiell ting synes jeg. Og jeg ser slett ikke bort fra at vi får oss et tamt rådyr her på bruket etter hvert :)

Posted in Uncategorized | Comments Off