En venn av meg, en mann som gjerne taler
om kunsten ved det fjerde pjolterglass,
slo nylig fast: “Vår tid har ikke plass
for diktere som legger ord-kabaler.
Og vi er trett av dem som rosemaler
sin egen, høyst private sjele-dass,
og trett av all poetisk mavegass
som foregir å tolke sjelekvaler.”
Jeg sa: “Det er nok her til meg du sikter.
Men du, som vet den rette bruk av blekk:
hva skriver så den virkelige dikter?”
“Han skriver,” sa min venn med et fortrukket
demonisk smil, “han skriver ut en sjekk,
og gjør opp for den pjolter vi har drukket!”