Den mest grasiøse, den mest innholdsrike av alle følelser må vær savn. Savn har i seg elementer som ingen annen følelse. Savn rommer kjærlighet og alt dets vesen. Og enda er det mer plass. Savn har plass til det som var og det som aldri ble. Savn har fremtiden i seg. Med seg og mot seg. Savn er det jeg ikke rakk eller evnet. Det som er usagt, uskrevet. Savn er vitenskapen om armene til en liten gutt som elsker sin mamma uten å vite hva hun tok fra ham.
I min fortiden enkle verden er det spennende Ã¥ Ã¥pne siden til denne unge mann og se hva som blir lagt inn… Jeg har som sagt funnet igjen et dikt jeg fikk i flott ramme da min verden ikke var like enkel og lett; her kommer det med takk for alle fine ord, noen til Ã¥ le over og noen til Ã¥ tenke over.
Diktet er av Etnedikteren Ingvar Moe, og med min tilknytning til Haugalandet og omegn sÃ¥ er det ekstra vakkert pÃ¥ den dialekten…
TRØSTEDIKT
NÃ¥r verdo bler dumme,
så leita eg fram nåken gode ting;
Ein støvete blom i ei veita,
ein måse som fyke i ring.
Ein måne e go’ nå’ han velta
på ryggen og slappe av,
og føllte drops mens di smelta,
ei velstelte, gammadle grav
Og ungar e go’ når di grine,
ein hund nå’ du kjeme him,
ei kalde pils e vel fine?
Og så e eg så glad i rim
Eg lika regnet som sipa
nå regnet e mildt og lett,
ei nyrensa, snille pipa,
og noken som helde meg tett.
Har du sitt kossen Drammen lyse
på vei fra Oslo besøk?
Eg lika pyttar som fryse,
og sursild med masse løk
Nå’ jevedl slite og streva
seg inn i meg gong på gong
så vidt att’ eg våge leva,
då laga eg ein toskjen song.
D’e hjelp i ein blom og ein måse,
ein måne, ei grav og ein hund,
og følte drops i ein påse
di trøsta ei lito stund
Fantastisk Thorild:) Takk.
Og ja Thorfinn…. takk til deg ogsÃ¥:)
Det mennesket som ikke lever med savn, må ha et rart liv.
Kari Bremnes