Thorfinn Arnesen

Ja denne fæle oppvarmingen dere…

Halve kloden er i ferd med å fryse brokk på seg, og i skrivende stund har kvikksølvet søkt dekning bak den lille blå streken ved tallet 18 her i Borgen, med fare for i løpet av natten å måtte finne seg i å bli drevet enda lenger mot syd på gradestokken.

Kjell Aukrust skrev i den glimrende og hysterisk morsomme boken ”Simen, bror min” om den stadig pågående feiden mellom bygdene Alvdal og Tynset. De konkurrerte om alt mulig, blant annet om hvem som hadde det kaldest. Og i hans konsise og kortfattede språkdrakt beskriver han de forskjellige fenomenene med får ord som vanlig.
For eksempel slik:
”Det var så kaldt på Tynset at akevitten frøys”

Om akevitten villa ha frøset her hos meg i dag blir bare gjetning. Den overlevde, som grisen, ikke julen. Redd som jeg er for at ting skal mugne ved overdreven lagring, fant jeg at det å sette den til livs i tide var den sikreste løsningen. Det med grisen var kun en metafor, men det med akevitten stemmer.

Kulde er et interessant fenomen. Kulde er ingenting annet enn at atomenes relative bevegelse avtar i hastighet. All form for masse mister litt av farten praktisk talt. Og det merker vi jo omkring oss. Alt går tregere når det blir mange kuldegrader.

Ta NSB for eksempel, de blir trege de. Noen ganger så trege at man kunne tro at det absolutte nullpunktet var nådd.
At det kommer en vinter helt plutselig er tilsynelatende nytt for dem. Hver gang. Ting fryser fast og det ser ikke ut til å være lagt noen planer for å tine dem opp.

Det absolutte nullpunkt er ganske kaldt. Det er ikke mindre enn minus 273,15 grader. Og ikke mer heller. Det eksperimentet som førte til den oppdagelsen må ha vært utført på særlig kald dag i Rørostraktene.

Definisjonen på absolutt nullpunkt er at atomene i saker og ting står dønn stille. Jeg ser for meg at det er vrient å få start på bilen under slike forhold. Og hvis atomene står stille så virker antagelig ikke mobiltelefonen heller, slik at det å ringe til Viking for starthjelp må skje fra en telefonkiosk.
Og skulle du være så utrolig heldig å finne en, for de er jo en utdøende telefonrase, så er de jo nå for tiden av metall, på grunn av pøbler som ikke har annet å bestille enn å røske løs røret og henge det på plass igjen, slik at du står der som et fe og lytter etter summetonen i en halv meter ledning. Og alle som har prøvd å stikke tungen mot et jernrekkverk i kulden i sin grønne ungdom vil nok dessuten vegre seg for å føre metallrøret til munnen i slik frost. Ørene er antagelig følelsesløse allerede, så de ser vi bort fra.

Men vitenskapen vet å gi trøst i et slikt tilfelle. Heldigvis. For det har seg nemlig slik at selve tiden måles opp mot atomers bevegelse. Trøsten består altså i at dersom det er så kaldt at nullpunktet er nådd, så vil selv tiden stå stille. Det betyr i sin tur at selv om bilen ikke starter og Viking ikke kommer så vil du selvfølgelig heller ikke komme for sent på jobben, og dermed bli trukket i lønn

Hvis vi i tillegg tar med at strømprisen i dag i følge VG er 6 ganger så høy som for et par dager siden, og at staten igjen er den som tak kaka samtidig som den skummer fløten her, så kan vi bare konstatere at det gamle ordtaket gjelder nok en gang:

Aldri så galt, så godt for Norge.

Jeg blir kritisert for å ha en tendens til å predike undergang. Det er en misforståelse. Jeg peker bare på det litt absurde i å klage over et vepsestikk idet du er i ferd med å bli spist av en krokodille. Det ER litt kjiipt det. Avspeiler et litt konseptuelt misforhold? Eller synes du ikke det?

At isbjørnen dør ut blir en bagatell dersom huset ditt står under vann for eksempel.

Dessuten vet vitenskapen å fortelle at isbjørnen formerer seg som aldri før, så heller ikke det holder vann. Smeltevann naturligvis.

Jeg foreslår et nytt begrep. Kvalifisert løgn. Det er løgner som serveres oss av folk som har enten et totalt misforstått bilde av virkeligheten, eller av folk som har andre interesser av å forvrenge virkeligheten. Hva som er mest betenkelig er ikke godt å si.

For å oppveie for dem som finner mine kommentarer dommedagsprofeterende, så skal jeg nøye meg med å si at joda, det går nok bra skal du se. Så får det bli opp til den enkelte å vurdere hva bra er.

Nå er det jul og krampehygge rett rundt hjørnet. Det er fint at det går an å holde liv i en slik myte så utrolig lenge. Det sier litt om vår vilje til å tro på det gode. Og for oss som ikke tror på det motsatte så er dette en fin tid.

Her jeg sitter kan jeg se en park med hvite plener og grener, 5 kuldegrader og lekende unger. Holder gradene en stund til kommer de flinke menneskene i kommunen og lager skøyteis også.

Det er lite hold i ministre som snakker med store bokstaver når du ser en liten pjokk med skruskøyter, stjerner i øynene og en kopp med varm og rykende kakao i hendene. Og skulle det være Nesquick og ikke hjemmelaget så får det heller være. Internasjonal politikk og verdens klima er ikke viktig når du nettopp har knekt skøytekoden….

Vi må ikke glemme de små tingene. Og de små tingene blir store på denne tiden. Vi må la dem bli det. Store.
Julen er ikke en bare en høytid, julen er en følelse. For noen ikke så bra, men for kanskje de fleste en tid uten for mye hverdag. Med litt forandring, forhåpentligvis glede og varme.

Familie er jo ikke hva det var. Og de som ikke har en familie føler seg kanskje litt annerledes, særlig på denne tiden.
Kanskje en påminnelse til oss andre. Noen har sagt at takknemlighet er en ting som genererer mer av det samme. Vi trenger å være takknemlig for det vi har, uansett hva det måtte være.

De fleste av oss har en hel masse å være takknemlig for, bare vi tenker oss litt om. Det å føle at man ikke oppnår alt man vil er ikke det samme som å ikke trenge å være takknemlig.

Samtidig er det viktig, tror jeg, å ikke ha dårlig samvittighet for å ha det bra. Det å ha et visst overskudd er noe veldig mange av oss kan føle hvis vi gidder å kjenne etter. Hvis vi har det så kanskje vi kan dele det med noen?

Statistikk er som kjent og nevnt drit kjedelig. Men det er ikke desto mindre det eneste verktøyet vi har får å måle virkeligheten.

I 2008 røyk skilsmissestatistikken over 50 %. Drøye 51 for å være nøyaktig. Og da snakker vi bare om de som faktisk og til tross for elendige odds, valgte å gifte seg. Tar vi høyde for alle de som leser statistikk og tar den på alvor, så er tallet nok dramatisk mye høyere. Uten å kunne vite det på noen måte så er en kvalifisert gjetning at mer enn 2/3 av alle kjærlighetsforhold faktisk ender. Punktum. Sikkert mer, men da er jeg i hvert fall på den sikre og positive siden.

Siden de fleste av oss kjenner en del mennesker betyr det at mange av de vi kjenner har en litt vanskelig situasjon akkurat nå. Kanskje vi skulle la vær å være så opptatt av å ikke stikke nesen i andres business, og heller ta sjansen på å spørre hvordan de har det? Hvordan det går? Det er ikke så mye å tape på det, men mye å vinne…

Isolasjonssamfunnet er ikke noe vi har bedt om, men noe som har sneket seg på oss Og den eneste grunnen til at det er slik er at vi har tillatt det å skje. Vi kan velge en annen løsning…

Loven om positivitet gjelder. Det er som tyngdekraften. Det er bare å følge den så slipper du å gå på trynet.

Er det ikke litt pussig at vår statsminister er i Allicante på nasjonaldagen?
Eller har vi en stas-minister…