Thorfinn Arnesen

Iblant blir man minnet om noe stort som man trodde var tilbakelagt. Om ting vi bærer med oss, og som kommer tilbake til vår bevissthets overflate når visse sider ved oss berøres med samme ømhet som sødmen i minnene har bevart.
Heldigvis er det slik at vår hukommelse har den evnen at de fine tingene ser ut til å veie mer enn de vonde, når de mister litt av tidens masse.
Og noen ganger ser vi det klarere og kan uttrykke det bedre. Glimt av forståelse?

.
Det blir gitt oss øyeblikk av nåde
da vi får se, og da vi selv blir sett.
Men aldri vil du fullt og helt forstå det
at du og den du elsker, er blitt ett
Og som en nova, tent på nattehvelvet,
er dette lys som lever mellom to.
Men aldri vil du tvile på at selve
din evighet består i denne bro.

Så lukker mørket seg. Og du kan vente et liv på det som siden aldri skjer.

Men aldri vil du fatte hva som hendte, når to som elsket, ikke elsker mer…

.

Det skal litt avstand til for å se det store bildet.

Det skal litt tid til for å se ting på riktig avstand.
Det skal litt innsikt til for å nyte utsikten…

Og det skal litt tilgivelse til for å nyte den sammen med noen.

Noen ganger er det greit å låne tanker. Det skaper på en  måte et lite univers som man kan velge å gjøre til sitt, eller rett og slett la det være. Det å benytte andres tanker som en inspirasjon ser ut til å være seg selv nok er ikke ukjent. Det å flytte ting ut av virkeligheten og inn i en fantasiverden er noe som ligger i tiden. Og det må vi ikke undervurdere. Ligge i tiden? Vi forstår hva det betyr, men det er semantisk sett fullstendig uten mening.
Det å sette sammen ord på en måte som tilsynelatende danner mening har to ender. Den serverende enden og den mottagende enden. Og selv meningsløse ord kan danne mening.

Kriveligheten, den er krivelig den. Det kan vanskelig tenkes en kriveligere ting. Vi kan krives i det uendelige og kriveligheten er og blir krivelig og uforkrivelig. Vi krives med de mest krivelige ting, og tar med oss kriveligheten vår på de kriveligste steder.
Nå krivdes du sist?

Muligens uten mening, men lesbart. Og han som oppfant begrepet, Jan Erik Wold, fortjener mer kreditt enn han har blitt tildelt.

Poenget er at ting noen ganger bør leses på andre premisser enn dine egne.

Les med åpne øyne.
For lukket er de uten verdi.

En dag i juni sa Gresset til Skyggen fra et almetre:
- Du beveger deg ustanselig fra høyre til venstre og forstyrrer min ro.
Skyggen svarte:
- Det er ikke meg, det er ikke meg. Se opp mot himmelen. Der er det et tre som svaier i vinden fra øst til vest, mellom solen og jorden.

Og gresset så opp og for første gang fikk det øye på treet.
- Så det er grunnen til at det finnes høyere gress enn meg.
Og gresset tiet…

Inspirasjon, hva er det?

Teknisk sett er det et uttrykk for innånding, det å trekke været som danskene så presist sier.

Men i overført betydning er det som vi vet det å få en tilskyndelse eller en stimulert trang til kunstnerisk utfoldelse. Et ytre stimuli som setter i gang en indre prosess. Jeg synes det er fint jeg.
De som har vært i borgen min, eller Fort Knox som den også kalles, har sett at jeg har et par hyllemeter med bøker. Et lite understatement vil noen kalle det, men det får så være.

Det som iblant sender meg på skattejakt i disse hyllene, er nok inspirasjon. Og som oftest er det noen andre som har ”skylden” for dette, noen utenfor meg selv.

Bøkene er plassert i hyllene etter et fullstendig fraværende system. I praksis er den manglende indekseringen et resultat av at jeg var så utrolig heldig å få hjelp sist gang jeg flyttet, og at det er måtepå hvor mange banankasser du får klemt inn i en liten heis…

Men altså. Når man blir inspirert, og tankeprosessene settes i gang av andres ord eller gjerninger, så skjer det mye rart. I hvert fall her i borgen. Så også denne gangen.

Det å få kommentarer fra mennesker som leser det som står på disse sidene er utrolig fint. Og når det i tillegg er tanker fra mennesker jeg kjenner til og setter pris på er det ekstra godt og viktig.
Hvis man trenger en forklaring på disse tankene så kan innlegget Gode Råd, som er et av de første her, være til hjelp.

Denne gangen var det som utløste dykket i hyllene ordet lengsel. Og da startet det en prosess. Jeg visste at jeg for 5-6 år siden leste et lite dikt om dette, og ville gjerne finne det. Skattejakt.

Og med en gjennomført manglende indeksering byr det på en utfordring å lete etter et bestemt lite dikt av en ukjent forfatter. Men jeg hadde et ess i ermet denne gangen.
Det er nemlig ikke meg som har plassert bøkene i hyllene. Det er en vakker liten Engel hvis måte å tenke på ikke er meg fjern. Tvert imot… Og med denne kunnskapen skred jeg til verket.

Jeg har vel et par tusen titler stående, hvis jeg regner med det som aldri fikk plass i hyllene. Men jammen fant jeg ganske raskt det jeg lette etter ved å tenke slik som bokplasserersken antagelig har tenkt når hun satte den der den altså ble funnet. Nå kunne jeg tatt en avstikker og sagt at det burde jeg ha gjort for lenge siden, men det er en annen historie…

Jeg fant altså boken med det diktet jeg gjerne ville finne. Og jeg synes det passer bra å dele det med deg akkurat nå.
Skaperen av dette vakre er Jan-Magnus Bruheim.

Menneska skyt sine lengsels piler
Ut i det tome.
Utanum, utanum
leitar vi etter grunn å stå på
søkjer vi etter feste
ein stad i det ukjende romet.

Søkjer vi fredlause
Utover, utover
Mot ei stjerne.
Allting er fåfengt som jag etter skuggar.
Utanum oss sjølve
finst ingi kjerne.

Ingenting finn du i rømdene
anna enn tomleik,
dersom du ikkje sjøl er fyllt.