Kanskje det er litt lett å la tankene vandre når nok en vår begynner å ta form. Kanskje det er et tegn på å begynne å bli voksen at ord kleber seg i stadig større grad til minner, til tidligere ordløse begreper og til dufter og følelser som sitter et sted i ryggraden og andre udefinerbare steder i systemet.
Kanskje det bare er så enkelt som en erkjennelse av at man er en del av en flokk som har det samme erfaringsmateriale. Alle er fra en plass, et sted, en virkelighet. Noen av oss er så utrolig heldig å bære det i vår bevissthet som vakre minner, skygger og lys. Alle landsdeler har sitt særpreg. Min er her.
Jeg er så heldig å ha mange gode venner som har vokst opp i andre enden av vårt rare lange land. Det er ingen som er så varme i sin beskrivelse av sine barndoms trakter og kyster som folk fra det høye nord. De vet godt at vi søringer aldri helt og fullt kan forstå det de har i sin bevissthet, i sine barndomsminner. Det er deres, og deres alene.
En litt underlig ting er at det ikke er så mange beretninger om hvordan det er å vokse opp andre steder i vårt vakre land, ikke med en slik glød og entusiasme som «nordlendingene» kan utvise.
Vi er muligens for blaserte og bortskjemte her sør, jeg vet ikke. Men hvorfor ikke prøve å formidle en sørlands-barndom og oppvekst også? Vi er mange som har mange minner og gode år her nede også.
Det norske sørland, kyststripa, som strekker seg sånn cirka fra Tønsberg og ned til Kristiansand, med alle sine sund og fjorder, øyer skjær og nes, er et stykke av verden som rett og slett ikke lar seg forklare eller beskrive for uinnvidde. Jeg vet det for jeg har forsøkt. Og jeg er slett ikke blant de mest ubehjelpelige når det kommer til det verbale. For vel kan man forklare Raet som går gjennom Vestfold og som ender opp på Mølen. Der det skjærer ut og under havet. Før det endelige punktum settes på rullesteinsøya Målen. Man kan beskrive steinenes størrelse deres ulike hardhet og farge og måten isen og veien har formet dem på, men likevel kommer man til kort. Simpelthen fordi tyskeren eller franskmannen, nederlenderen eller rett og slett finnmarkingen, ikke har glidd over havflaten mellom Mølen og Jomfruland en sommerkveld, og sett solen farge stein og skog, hav og himmel i rødt mens bølgene banker lett under baugen. Så saltsprengte dråper fra havet legger seg over panne og hår. Over de solbrente underarmene dine, og over de solbrente lårene til hun du elsker, marinerer henne før teltnatten som venter. Det bleke sommernattslyset, duften av bål og bensin, av dampede blåskjell. Lyden av makrellternene og måkene, som holder det gående hele natten, med unntak av en halv time, helt på tampen mellom grålys og soloppgang, da bare dunkingen fra en dieselmotor langt borte er å høre. Nesten fortapt latter. Fordi du ikke kan fortelle hvordan det er å våkne av sjøfuglene, i en sovepose som man har rullet ut i røsslyngen i et stuptrøtt minutt som man slett ikke husker, og kjenne vinden i håret, og solen som allerede steker. Lyden av de bittesmå bølgene helt inne i en vik som rasler med sneglehus og tørre, rødbrente krabbeskall. Saltsmaken. Er det smak eller lukt? I nesen når man stuper i havet og lar seg synke i det grønne. Lyder som fra en annen verden. Alt dette bak en kode som ikke kan læres, dersom den ikke læres samtidig med kunsten å gå, å svømme. Du må ha fanget bittesmå sandflyndrer på grunna med bare hendene for å kunne forstå denne koden. Du må ha kjent hjertene til måkeungene mot håndflatene dine, du må ha ligget i timesvis ute på bryggekanten og stirret ned i tangklasene med et knust blåskjell i enden av snøret. Du kan ikke forstå noen ting av det norske sørlandet, dersom du ikke vet hvordan det lyder når krabbenes klør skraper mot bunnen av plastbøtta ved siden av deg, kjenner nøyaktig den lyden, paret med mors rop litt lenger borte på stranden. Din egen mor som roper navnet ditt. Kom å få mat, ta på deg t-skjorta. Ikke lenger ut nå. Ikke lenger ut nå. Du må vite hvordan fars hender ser ut når han haler det hårete dreggtauet opp fra det mørke dypet, og arbeider seg gjennom store klisne klaser med døende rustrøde brennmaneter. En virkelighet det er vanskelig å forestille seg som hverdag når man har fått det på avstand. Og en virkelighet som blir dobbelt ekte når man setter fot der man først kommer fra.