Med all respekt for advokatstanden; trenger de virkelig å vurdere og diskutere om det er greit for en tidligere klient å bli hengt ut i en bok?? Det er det SELVFØLGELIG IKKE. Vi tiltenker disse menneskene både intelligens og omdømme som er minst like solid og balansert som den jevne borgers, og så bruker de tid på dette sludderet som det vel åpenbart er å skrive en bok om sine egne bravader hvis vi begynner å se på motivene. Det er litt vanskelig å se motiver for dette ut over det rent kommersielle. Og skulle de begynne å argumentere for at det er til «publikums beste» at de forteller sin egen historie om store begivenheter, ja da er det I HVERTFALL på tide å klyve ned fra sine høye hester…
Det snakkes om historisk dokumentasjon, og den er nok grundig og langt bedre ivaretatt av andre. Av horder med historikere, studenter med katastrofer som hovedoppgave, doktoravhandlinger om 220611 og mye mer. At advokater får en profesjonell forfatter til å skrive ned deres personlige opplevelse av fæle saker som har blitt omgjort til et mediesirkus er i beste fall usmakelig.
Det mases alltid om at vi ikke må glemme all elendighet av alle slag. Hvorfor ikke det? Det blir ikke borte av den grunn, og vi får heller ta det frem når det er nødvendig. Men enkelte ting bør glemmes eller i det minste ties om. Å til stadighet bli minnet det gir neste daglige doser negativitet til et helt folk som vi ikke trenger.
Hva med å bruke energien vår på positivitet, fremdrift og på å finne gode løsninger til alles beste, ikke minst kommende generasjoner? I stedet for å dvele ved elendighet?
Elendigheten klarer seg ganske utmerket uten hjelp.
Det er alt det andre vi må bruke tid, krefter og evner på…