Når tilværelsen virker fargeløs, når lyset er flatt og lydene uvedkommende. Når du tenker at det ikke spiller noen rolle hva du gjør og hvem du er. Eller om du er. Jeg tror det er når disse tankene tar mest plass at vi må reise oss opp å tenke denne tanken: Kan fargeløsheten skyldes at jeg ikke har sett godt nok etter?