Ordene og Livet

Som barn fikk du ofte lov til
å sitte ved voksnes bord
for stum og andektig å lytte
til deres bevingede ord.

Om livet og all den mening
som livet visstnok skal ha.
Og denne merkverdige tale
skjønte du ingenting av.

Du sa til ditt undrende hjerte
at: gid jeg måtte bli stor
så også jeg kan snakke
med mange og rare ord-

Det er så meget i verden
jeg ikke forstår og kan si,
men alle de store forstår det,
og fryktelig stor vil jeg bli!

Du satt der i smug og beundret
de voksnes hemmelighet.
Kunne du kanskje vite
at voksne ingenting vet?

Kunne du kanskje vite
at ordenes tunge flom
bare er til for å skjule
en skremmende fattigdom!

Og at de dumme og store
aldri forsto et fnugg
av livets deilige sannhet
i dine øynes dugg!

Kunne du kanskje vite
at du så liten og vek
eide tilværelsens under
midt i din egen lek?

Mens alt hva de sørgelig store
fant det for godt å bedrive,
bare var flukten fra leken,
fordi de var redde for livet!

This entry was posted in Egen poesi, Lånte Fjær, Uncategorized. Bookmark the permalink.