Min aller største medfølelse med de berørte. Ord er ikke nok. Og ikke nødvendig for de av oss som har et fungerende følelsesliv. Vi ser, vi vet, vi føler, vi gråter.

Men en ting som er utrolig viktig i alt dette er erkjennelsen av at vi IKKE er satt tilbake humanitært, at vi IKKE har blitt dårligere medmennesker, at vi IKKE har sluttet å tro på demokrati, felleskap og frihet for våre egne og andres meninger.

Som enkeltmenneske er det tilsynelatende lite vi kan gjøre. Men det ikke riktig.

Det vi som enkeltmennesker, grupper og familier kan gjøre i disse dager, er å si klart fra at dette vil vi IKKE la oss knekke av. Vi vil IKKE la dette definere oss og vi vil IKKE la denne type handlinger og tanker være noe vi tar med inn i fremtiden som en faktor.

Vi er veldig mange tror jeg, som er utrolig takknemlig for at dette viser seg å ikke være en handling uført av noen utenfra.

Vi kjenner alle mennesker fra andre kulturer, som er våre naboer, venner og bekjente.

I disse dager er de våre allierte. Allierte i sorgen, sjokket og fortvilelsen.

Noen av oss har sett at tålegrensen for mennesker er uendelig mye større og bredere enn vi tror.

Dette er tiden for å dele denne kunnskapen. Og det skjer, det er en del av den norske folkesjelen, heldigvis.

Nesten alle mennesker som lever i dag er uten erfaring fra krigshandlinger. Nesten alle har hørt om dette, og har en oppfatning av hva det er.

Dessverre får alle nordmenn i denne tiden kjenne på hvordan man hadde det i krigsårene.

La oss gjøre dette til en ingrediens i det limet som gjør oss til et utrolig sterkt folk, en bunnsolid nasjon, og et samfunn som resten av verden kan se på som et eksempel til etterfølgelse.